Sjokolade-kutt

Jeg har sluttet å spise sjokolade. Helt og holdent. Jeg spiser kaker ved spesielle anledninger og unner meg (maks én gang i uken) en kaffe mocca, men jeg spiser ikke lenger sjokolade. I morgen er det to uker siden jeg kuttet sjokoladen som for meg var det reneste dop, jeg var helt avhengig.

Den vanligste reaksjonen på sjoko-kuttet er «hvorfor det?» Fordi jeg er slank, antakelig. Noe sier meg at jeg bare ville fått forståelsesfulle nikk hvis jeg hadde veid 20-30 kg. mer enn jeg gjør.

Men jeg slanker meg ikke, jeg hverken vil eller trenger det, jeg slutter av andre årsaker. Først og fremst for å bli kvitt suget etter sjokolade som var så sterkt at jeg måtte ha sjokolade hver dag, ganske mye også. Jeg fikk ustabilt blodsukker, ble rastløs, og i tillegg fikk jeg dårlig hud og dårlige tenner av stadig småspising av sjokolade. I tillegg brukte jeg mye penger på det. Og sist men ikke minst, nå som jeg har trent regelmessig i 2 1/2 år og merker den store helsegevinsten av det følte jeg behov for å gjøre enda mer for helsen, nemlig bedre kostholdet. Og for meg innebærer det først og fremst å kutte sjokolade, spise mer frukt  og bli flinkere til å spise frokost.

Hvordan det har gått? Det har gått overraskende greit. Jeg spiser litt annet godteri (er ikke avhengig av det på samme måte), men jeg spiser faktisk mindre av det enn jeg gjorde før, ikke mer som jeg fryktet. Søtsuget er betraktelig mindre, om enn ikke helt borte ennå.

Jeg er kjempefornøyd! Nå skal jeg holde meg unna sjokolade frem til jul, med unntak av utenlandsferier (høstferien og en tur i desember). Deretter skal jeg prøve å holde meg til sjokoladespising i helgene. Går ikke det slutter jeg igjen. Det er så deilig å være kvitt suget, vil ikke ha det slik igjen.

Fattighuset i fare

Fattighuset i Oslo har i årevis gjort en fantastisk jobb for byens fattige, som det dessverre ser ut til å bli stadig flere av. De er et viktig supplement til det offentlige tilbudet og andre frivillige aktører, som Bymisjonen og Frelsesarmeen.

Men nå står Fattighuset i fare. Bygården skal selges, etasjene seksjoneres og selges. Hittil ser det ikke ut til at kommunen ser seg sitt ansvar bevisst, dessverre. Høyre og Frp, dere er ved makten, dere må gjøre noe! Det er jo tydelig at det offentlige tilbudet ikke er godt nok!

Som gammel Høyrevelger gjennom hele mitt voksne liv (bortsett fra de siste tre vakgene – nettopp pga sosialpolitikken) må jeg dessverre slå fast at det ser ut til å ta enda mer tid før jeg kan vende tilbake til moderpartiets fold, for å si det slik.

Dere som vil gjøre noe, skriv under på Fattighusets kampanje. Dere finner link på sidene deres:www. fattighusetoslo.no

De har også en Facebookgruppe.

Redd Fattighuset nå!

Segregering i Oslos skoler

Det er et økende problem at det er så skjev fordeling av fremmedspråklige i osloskolen. Dete har vært fremme i media flere ganger i det siste, og det bør det også.  Det er jo ingen som tjener på det. Integrering og norskopplæring blir umulig når det ikke er norske barn i klassen. Det er bra med mangfold og mest mulig jevn fordeling i skolen, men det ser ut til å være en utopi.

Flere skoler har godt over 90% fremmedspråklige og tre skoler har ingen eller nesten ingen elever med norsk som morsmål fra høsten av. Dette har en selvforsterkende effekt. Selv de mest idealistiske foreldre vil ikke la sine barn være et gissel for integrering og den som skal snu utviklingen. Det forstår jeg godt, det hadde jeg heller ikke tillatt for mine barn og det er uansett en for stor oppgave for et barn. Så det som skjer er at norske foreldre og de mest ressurssterke og/eller best integrerte innvandrerne flytter barna sine til andre skoler.

Hva skal man gjøre? La utviklingen fortsette og gi de fremmedspråklige elevene en dårlig start på norskopplæring, integrering og videre fremtid? Flytte grensene for skolenes inntaksområde? Det kan kanskje hjelpe litt noen steder, men kun marginalt. Og det vil sikkert avstedkomme protester fra de som da plutselig sogner til en skole med stort flertall av fremmedspråklige. Dessuten er dette egentlig ikke primært et skoleproblem, det er et boligproblem. Fordi Oslo er en såpass delt by, med store forskjeller i befolkningen og i boligprisene. Dette er det jo ihvertfall vanskelig å gjører noe med (men kanskje jeg skriver et eget innlegg om det en gang).

I Århus har de i flere år busset fremmedspråklige barn til andre deler av byen. Fra blokkområder med nesten bare innvandrere til de «helhvite» villastrøkene. Alle barn som ikke har gode nok danskkunnskaper tvangsbusses. Etter tre år kan de velge fritt igjen. Etter stor motstand i starten er visst både barn og foreldre fornøyde, barna er mye ebdre i dansk, trives på skolen og har fått en god start. Men de danske foreldrene klager over mer uro i klassene.  Men hadde bussingen gått motsatt vei, dvs danske barn til skoler med flest innvandrere, ja da hadde ikke foreldrene bare klaget, da hadde de flyttet eller tatt barna ut av skolene og selvsagt laget et vldsomt bråk med advokater og det hele. Og jeg må innrømme at jeg også hadde gjort det.

Bussing har vært foreslått her også. Hittil har det ikke vært flertall for det. Det er en del negative sider ved det, men det er ikke noe mer positivt å la det være som det er, heller. Det ER et problem at store deler av Oslos fremmedspråklige elever ikke kommer i kontakt med norske barn. Det omvendte er kanskje ikke et så stort problem (vi er faktisk i Norge), men samtidig er Oslo en multikulturell by og norske barn bør få oppleve det og ikke leve i en helnorsk boble i sin lille andedam på f.eks. Oslo vest gjennom hele oppveksten.

Oslos politikere blir nødt til å ta i denne problemstillingen snart uansett og i hvertfall prøve å finne fremtil mulike tiltak som da selvsagt må utredes grundig.

Tilfeldige møter

Noen ganger møter man mennesker man aldri har møtt før og som man aldri kommer til å møte igjen, men som man føler god kjemi med og har det hyggelig sammen med der og da. Jeg har hatt mange slike møter og noen av dem gjorde virkelig inntrykk og jeg husker menneskene lenge etterpå. Slike møter kan gi virkelig gode opplevelser og minner, selv om det er snakk om korte, tilfeldige møter og man (dessverre) aldri treffer mennesket eller menneskene igjen.

Jeg skal fortelle om noen slike møter her etterhvert.

Vi blir kjent med byen vår – Ullevål Hageby

I går, en vakker vårdag i april, dro vi ut på oppdagelsesferd i byen vår, Oslo, igjen. Denne gangen gikk ikke turen så langt, bare til Ullevål Hageby, som faktisk ligger i vår egen bydel. Så vi kjente jo ganske godt til Hagebyen fra før. Spesielt jeg, siden jeg jobber i nærheten og dessuten tidligere har jobbet i Ullevål Bokhandel.

Men det var en kjempefin tur likevel! Ullevål Hagebyble bygget fra 1917-1924 etter engelsk mønster og består av sjarmerende murhus med leiligheter og noen tomannsboliger og rekkehus, alle omgitt av hager med gjerder og trær. Rene idyllen.

I gamle dager hadde Hagebyen sin egen politistasjon, skomaker, melkebutikk, kjøttbutikk, samvirkelag, flere leger og attpåtil et frivillig brannvesen! Virkelighetens Kardemomme by, kan man si!

På turen vår stakk vi innom Ullevål skole, den rosa murbygningen i John Colletts Allé. Der var det loppemarked og stor stemning. Så dro vi til Trikkesløyfa. Vi var  i min yndlingskaffebar Lille Latte og så i Ullevål Bokhandel, hvor jeg hadde deltidsjobb mens jeg var student. Den fineste deltidsjobben jeg noensinne har hatt.

Så dro vi til Damplass, selve rosinen i Hageby-pølsen, etter min mening. Staselige bygninger, noen koselige butikker, Åpent Bakeri (hvor det alltid er fullt) og plassen rundt dammen (som nå er tom).

Så ruslet vi litt rundt i noen av de smale gatene og dro tilbake til skolen, hvor de to minste boltret seg i lekeapparatene.

Helt til slutt dro jeg og ett av barna til Eventyrplassen, en stor åpen plass med lekeapparater rundt. Der var vi en stund i det fine været før vi dro etter de andre hjem.

Utpå kvelden tok jeg og ett av barna en liten tur ned til Hagebyen igjen og opplevde den igjen – om kvelden. Så annerledes. Men fortsatt veldig koselig.

Jeg kunne faktisk godt tenke meg å bo i Ullevål Hageby. Men det er det så mange somvil at prisene er skyhøye, mye høyere enn boligene egentlig er verdt. For de som bor der har forkjøpsrett, og spesielt når de få store boligene der er til algs blir prisene veldig høye, siden folk utenfra må prøve å konkurrere ut de lokale på pris, slik at de ikke bruker forkjøpsretten sin. Akkurat nå er det en vertikaltdelt tomannsbolig til salgs der. Til den nette sum av 10 millioner kroner!

Så vi må nok fortsatt nøye oss med å besøke Hagebyen av og til. Men vi er så heldige at det ikke er så langt unna der vi bor, så det skal vi nok få til!

Vi blir kjent med byen vår – Romsås

En vakker høstdag i september dro vi til Romsås, en drabantby bestående av bare høyblokker, og et (for mange som ikke kjenner stedet) forholdsvis dårlig rykte.

Jeg har vært der før, for mange år siden og husker det som et ganske trist sted, men omgitt av fantastisk natur og med en flott utsikt. Mye har skjedd på Romsås siden den gang. Jeg ble positivt overrasket over endringene.

Selv om noen av blokkene er et trist syn, grå, forvitret betong, så er det velholdt rundt og flere av borettslagene er nå fullstendig rehabilitert og fremstår som trivelige og fine.

Vi hadde en kjempefin tur til Romsås den dagen! Området har som sagt en fantastisk beliggenhet, høyt og fritt med fantastisk utsikt over Norges tettest befolkede dal, Groruddalen. Og skogen ligger tett inntil Romsås.

Svarttjern, som tidligere var et trolsk skogstjern ligger nå inne i drabantbyen. I fjor ble tjernet og området rundt gjort omtil en park, Svarttjernsparken, og den er utrolig fin! På den ene siden av det lille tjernet er det skogsterreng, på den andre siden pent opparbeidede grøntområder og flere små sandstrender. Rullestolrampe er det også, sitteplasser og veldig fine, rene og moderne toaletter! Noe helt annet enn de grusomme utedoene ved Sognsvann i vår bydel.

Det er også masse lekeplasser av alle slag på Romsås, for barn i alle aldre. Det gjorde turen morsom for de to minste, at vi stadig vekk kom til en ny lekeplass hvor de kunne ta pause.

Det fine med Romsås bortsett fra beliggenheten og utsikten er at området er helt bilfritt. Det går en ringvei rundt og det er parkeringshus flere steder. Men inne mellom blokkene er det bare gangveier. Det er veldig fint.

Vi oppdaget at området er mer variert enn vi trodde fra før, selv om bebyggelsen er veldig ensartet (kun blokker), som sagt. Også på Romsås finnes det finere og mindre fine områder. Det kunne man se på blokkene, balkongene, vinduene og helhetsinntrykket. Og på beliggenheten.

Det var morsomt for barna å se Romsås, de har jo sett området på TV (TV-serien AF1), så det var gøy for dem å se de stedene de har sett på TV i virkeligheten også.

Vi var også på Romsås senter, det er lite og ikke mye spennende, men det er en spennende tyrkisk butikk med matvarer fra hele verden der. Vi kjøpte med oss litt av hvert av ingredienser som vi ikke finner i vår bydel. Til slutt tok vi heisen ned for å se T-banestasjonen. Den er spesiell fordi den ligger inne i / nede i fjellet! Den stasjonen har faktisk vunnet en arkitekturpris.

Dette var en sjeldent vellykket tur for oss. Vanligvis er det alltid noen som klager eller ikke vil på tur, men på denne turen fant vi noe som appellerte til hele familien. Det ga mersmak!

Bli kjent med egen by

Vår by, Oslo, er en (for norske forhold) stor og mangfoldig by. Det å bo der behøver slett ikke bety at man kjenner hele byen godt. Det har vi tatt konsekvensen av. Vi har vårt eget «kjenn-din-by-prosjekt». Det går ut på at vi er turister i egen by.

Vi drar på museer og lignende som andre turister. Folkemuseet, Teknisk Museum, Naturhistorisk Museum, Oslo Bymuseum, NRK Opplevelser osv. Det er spennende.

I tillegg til det drar vi på tur til andre bydeler i Oslo. Hittil har vi vært på Romsås og i Ullevål Hageby. Det er to områder som er svært forskjellige. Det ene området, Romsås, er langt fra der vi bor, vi kjente lite til det og hadde kanskje våre fordommer, for å være ærlig. Ullevål Hageby er ikke så langt fra der vi bor, så det området kjenner vi bedre. Likevel fikk vi små overraskelser begge steder. Vi oppdaget små perler, fine områder og spennende steder på Romsås og vi oppdaget nye og ukjente deler av Ullevål Hageby. Jeg skal fortelle mer om begge turene i hvert sitt innlegg etterpå.

Jeg gleder meg allerede til neste tur! Det er så mye å se og å lære her i vår egen by!

Matteangst

A-magasinet hadde en tankevekkende artikkel i går. Om at én av fire har matteangst og derfor gjør det dårlig i matematikk. Fordi de har – kanskje pga feil undervisningsmetoder og nederlag i mattetimene på skolen – mistet troen på at de kan klare matte. Rullegardinen går ned når de ser matteoppgaver, de vet på forhånd at de ikke klarer det.

Før jeg leste artikkelen så jeg forsiden – med en algebraoppgave for 8. klasse) med x’er og y’er. Og da gikk rullegardinen ned hos meg. Helt til jeg så det som stod skrevet med liten skrift under artikkelen. ( Hva føler du nå? En av fire har matteangst.) Da følte jeg meg veldig truffet.

Men jeg tok meg sammen, leste oppgaven nøye. En gang, to ganger. Og så at jeg plutselig faktisk forstod den. Og jeg klarte å løse den, den var faktisk ganske lett.

Tankevekkende. En aha-opplevelse. Kanskje forskeren fra NTNU, han som ble intervjuet i artikkelen har rett. Kanskje det er matteangst jeg og veldig mange har og ikke dyskalkuli eller manglende evner som vi har trodd.

Men på en måte er det lettere å tro og å si at man har dyskalkuli (en diagnose) eller er dårlig i matte (her i Norge er jo det akseptert) enn å tro og å si at man har angst for matte og manglende interesse.

Den artikkelen var en vekker for meg. Kanskje jeg ikke er fullt så dum i matte som jeg har trodd? Og kanskje det ikke er så greit og uproblematisk å være dårlig/usikker i matte som jeg har trodd, heller? For når jeg tenker etter så er det faktisk både upraktisk og flaut å måtte henvise barna til pappa når de har spørsmål om matteleksene (inneforstått: «spør pappa, det er han som har hjerne»).  Selv om det er bekvemt, for da slipper jeg å fordype meg i noe jeg misliker.

Så jeg har bestemt meg for å ta et oppgjør med min matteangst (hvis det er det jeg har) og med min motvilje mot matematikk og har kjøpt meg en mattebok for foreldre.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli god i matte. Jeg har ikke noe talent for det (uansett om jeg har dyskalkuli eller ikke) og jeg har absolutt ingen interesse for faget. Men akkurat det, manglende interesse er kanskje nøkkelordet her. Hvis jeg hadde hatt i nærheten av samme interesse for matte som for språk – som jeg har en glødende interesse (og talent) for og derfor bruker mye tid og krefter på – så hadde jeg kanskje vært rimelig god i matte. Kanskje. Det får jeg aldri vite, for jeg liker ikke matte, jeg liker ikke tall. Språk og ord er min greie.

Men jeg skal i hvertfall anstrenge meg for å kunne hjelpe barna mine med leksene også i matte heretter, som i andre fag. Uten angst og bevæpnet med boken jeg kjøpte og en lignende nettside, anbefalt av en venninne i samme situasjon. Rullegardinen skal ikke få lov til å gå ned hos meg mer!

Stor takk til forskeren, Helge Brovold fra NTNU og A-magasinet.

Trist?

Vi snakket om påskeferien i lunsjen i dag. Mange hadde hatt hytteferie, som oss. Og selvsagt hadde alle de andre enten lest påskerim eller sett påskekrim. Unntatt jeg.  Jeg fortalte at jeg hadde lest språkbøker og vært på nettet (ved hjelp av mobilt bredbånd), nærmere bestemt på Twitter, min nye store hobby. Da sa den ene kollegaen min: » Så trist!»

Trist?! Jeg koste meg, jeg! Det var for meg en fin måte å slappe av på etter en aktiv dag sammen med de andre, i skibakken, på skitur, på fottur, lange, hyggelige middager osv.

Men det er visst helt uhørt å være tilgjengelig – og spesielt på nett – når man er på hytten. Da skal man tydeligvis ha minst mulig moderne komfort og spille spill og lese krim.

Men det er visst akseptert å se på TV på hyttetur. Så da spør jeg: Hva er forskjellen? Hvorfor er det så ille å være på internett, men ikke å se på TV? Hvorfor er det å sitte foran en PC verre enn – eller mindreverdig i forhold til – å sitte foran en TV? Internetbruk er da i mye større grad aktivt eller interaktivt, alt etter som. Mens TV er passivt og sløvende. Jeg liker ikke å se på TV.

Selvsagt er det hyggelig å spille spill og å gjøre andre ting sammen på hytteferie, det synes jeg også. Og vi har vært sammen på hytten, hele familien, og en gjest fra Tyskland. Men om kvelden, når de andre enten så på TV eller leste, satt jeg på nett en stund og så leste jeg språkbøker. Jeg var mest på Twitter, det er min nye, store hobby. Jeg skriver om språk, ett språk om dagen. Det er så gøy!  (Du finner meg under @AndromedaTweet.)

Hva er galt med å bruke litt av kvelden på f.eks. Twitter når man er på ferie? Det er da ikke noe mer sosialt å lese en bok enn å være på nett, man sitter jo der for seg selv, oppslukt av sitt uansett. Og det synes jeg må være greit når man har ferie, så lenge man er sosial mesteparten av tiden. Ferie skal jo være avslapning, i tillegg til sosialt samvær. Og noen av oss har behov for å trekke oss litt inn i oss selv når vi har vært sammen med andre hele dagen. Slik er det bare. Så det så!

Fathia og Munir Omar

Som nevnt i innlegget litt lenger nede har historien om Fathia Omar og hennes lille sønn, som nå lever en usikker tilværelse i Italia, gjort stort inntrykk på meg.  At det er strenge regler for å få bli i Norge og at disse reglene håndteres strengt er greit. At Fathia og Munir kanskje ikke kan har rett til fast opphold i Norge er mulig, selv om det såvidt jeg forstår kan sies å være sterke menneskelige hensyn som bør legges til vekt i denne saken.

Men det opprørende ved denne saken er at en kvinne som er til behandling for alvorlige skader skyves ut før behandlingen er avsluttet, at hennes fastlege ikke blir hørt og ikke minst at en mor og et barn overlates til seg selv i et land som har store problemer med å ta seg av sine flyktninger og asylsøkere. Og det uten at det foreligger noen form for mottaksapparat for dem, slik at de må leve på gaten og stadig utsettes for farer. Hvordan hadde det gått hvis de ikke tilfeldigvis hadde gode hjelpere i Norge som stiller opp for dem? Og hva med andre i samme situasjon, som ikke har slike gode hjelpere og som ikke har fått slippe til i media?

For de av dere som evt ønsker å støtte/hjelpe Fathia og Omar så finnes det en Facebookgruppe for dem: http://www.facebook.com/home.php?#!/group.php?gid=101411529898277&ref=ts

Det er også opprettet en konto hvor interesserte kan bidra. Her (kopiert fra siden til Facebookgruppen):

» Fathia Ahmed Omar (25) var under behandling for fysiske og psykiske plager i Norge. Likevel blei ho for 14 dager siden kasta ut av landet. Nå bur ho og sønnen Munir (6) på en benk i Genova.

Denne gruppa er ei samling av initiativ til støtte for Fathia og Munir. Dersom ein ynskjer å bidra økonomisk til akutt hjelp til Fathia og Munir i Genova og til støttearbeidet er det oppretta ein konto: 97223777264.

(Dette er en privat disponert konto. Om saka skulle løyse seg raskt og det evt er pengar til overs, vil disse donerast til Amnesty.)»

Jeg synes det er fantastisk at så mange engasjerer seg i denne saken og ønsker å hjelpe mennesker i en vanskelig situasjon.  Som Arnulf Øverland sa det: » Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»