Andres sorg

Alle takler sorg forskjellig. Noen trekker seg inn i seg selv og vil ikke snakke om det, andre vil ikke være alene og trenger å snakke om sorgen, savnet og smerten.

Men hvordan takle andres sorg?

Jeg har inntrykk av at mange er så redde for å være påtrengende eller synes det er så vanskelig å omgås sørgende at de holder mer avstand enn godt er. Men det er en vanskelig balansegang, nettopp fordi folk sørger så forskjellig og har så ulike behov. Da er det vanskelig å vite hva som er det riktige for nettopp den personen det gjelder.

I løpet av de siste månedene har én av våre venner og en god kollega av meg mistet den siste av sine gjenlevende foreldre. En venninne av oss har mistet begge foreldrene og én av besteforeldrene på kort tid. Og én kollega og én nabo har blitt enkemenn så alt for tidlig.

Slikt gjør inntrykk på oss rundt også. Det setter ting litt i perspektiv, får oss til å se hva som virkelig betyr noe i livet. Men det er egentlig en annen historie, nå skulle jeg snakke om sorgen, hva gjør man når andre sørger?

Jeg er som mange andre også redd for å være påtrengende, masete og for ikke å gi folk ro til å sørge i fred eller til å komme seg videre i livet. Men jeg synes det er enda verre å bare “late som ingen ting” eller ikke å bry seg.

Så jeg bryr meg. Tar en telefon. Sender en melding. Ringer på. Sier fra at vi er her hvis det er noe. Det hjelper ikke mot sorgen, men kanskje det likevel gjør litt godt å vite at andre tenker på en og bryr seg om en? Jeg håper det.

Hjemme - to steder

Jeg er helnorsk, dette er mitt hjemland. Men likevel har jeg et hjemland til, i hvertfall i hjertet mitt, for å si det litt svulstig. For jeg bodde i et annet europeisk land fra jeg var 12 til jeg var 17 år gammel. Jeg kan språket, jeg kjenner kulturen, maten, området, kodene osv. Selv om det er veldig mange år siden jeg har bodd der har jeg god kontakt dit. Jeg har studert språk, kultur og litteratur derfra (hovedfag) og jeg har fortsatt god kontakt med venner og andre kjente derfra.

Å komme dit er som å komme hjem. Derfor prøver jeg å reise dit hvert år, noen ganger alene, noen ganger med hele familien og noen ganger med bare ett av barna.

Det er fint å være der med familien, det er viktig for meg at de også har et forhold til mitt andre hjemland. Men det er annerledes enn når jeg er der alene. Fem stykker som vandrer rundt og snakker et annet språk utenfor turistområdene vekker selvsagt oppsikt. Når jeg er der alene vekker jeg ikke oppsikt, jeg snakker språket flytende og trolig med et bittelite snev av den lokale dialekten, så jeg blir tatt for å være innfødt. Selv om det hender jeg bommer litt på grammatikken og selv om jeg selv synes at jeg har en svak aksent. Sist vi var på ferie der var det noen som lurte på hvilket språk vi snakket. Da jeg forklarte det sa de:  ” Så De er herfra og Deres mann er norsk?”

Jeg føler meg priviligert som har slik tilknytning til et annet land. Priviligert fordi jeg har to språk, to land jeg ser på som mine, selv om jeg bare har ett pass, to hjembyer og to sett venner / nettverk.

Jeg skulle ønske barna mine kunne få samme mulighet, selv om det absolutt ikke bare er enkelt å flytte utenlands. Men jeg kan jo håpe at de fortsetter å ha interesse for mitt andre hjemland og føler en slags tilknytning dit. Og de kjenner jo mange derfra, heldigvis. Den eldste har forresten begynt å lære seg språket og forstår allerede såpass mye at hun kan lese bøker på egenhånd og forstår det jeg sier til henne. Det gjør meg glad.

 Baksiden med å føle seg hjemme i to land er at man “alltid” savner det andre landet litt. Jeg savnet Norge da vi bodde i det andre landet, jeg savner det andre landet nå som jeg bor her. Men det er en ubetydelig ulempe sammenlignet med alle fordelene.

Å være i 40-årene

Jeg er i begynnelsen av 40-årene. Selv føler jeg meg selvsagt akkurat like ung som før, i hvertfall inne i hodet mitt. Foreløpig føler jeg ikke at alderen tynger så mye, egentlig, selv om jeg jo ser i speilet at jeg etterhvert fortjener betegnelsen godt voksen og ikke lenger ung voksen, for å si det slik.

Men noen forandringer merker jeg jo i forhold til 30-årene. Både på godt og vondt.

 For  å ta det vonde først: Selv om mannen min og jeg begge er så heldige at våre foreldre alle fire fortsatt er i live og stort sett friske (bank i bordet!), så har flere av våre venner på vår alder mistet én av foreldrene i løpet av de siste årene. Noen har allerede mistet begge foreldrene sine. Det er trist og vondt når stadig flere av foreldregenerasjonen faller fra. Først og fremst selvsagt vondt for dem det gjelder, men også vondt for oss som deler deres sorg og smerte og som innerst inne (selv om vi ikke orker å tenke på det) vet at det samme før eller siden vil skje oss. La oss håpe på siden. At det blir lenge, lenge, lenge til.

En annen vond ting er når par i vennekretsen går fra hverandre. Det er vondt, også for oss rundt. Og vanskelig, fordi det nesten er uunngåelig å velge side - eller at en av dem det gjelder - gjør valget for deg.

En tredje negativ ting jeg merker nå som jeg er over 40 er at man ikke er “usårbar” lenger, at man “plutselig” får helseproblemer, om enn ikke noe veldig alvorlig, og at man ikke orker så mye som før. Det maner til ettertanke, gir varsel om at man kanskje må roe ned litt og ta mer hensyn til helsen enn man har gjort før. Stresse mindre, spise sunnere, trene mer, få mer søvn.

Men det å være i 40-årene har også positive sider. Man er gjerne forholdsvis veletablert, med stabil (om enn ikke alltid) jobb og inntekt, forholdsvis god økonomi, og man har gjerne klart å karre til seg en bra bolig også.

I tillegg begynner barna å bli store, noe som gjør det mulig å bruke litt tid og krefter på seg selv, partneren og venner igjen, selv om hverdagen fortsatt er hektisk, spesielt all kjøringen til og fra fritidsaktiviteter.

Konklusjonen får vel være at det er fint å være i 40-årene, tross alt. Uansett så er alternativet veldig mye verre!

Uvanlig ferie

Nå har jeg skrevet om en ganske vanlig måte å feriere på, så nå er det på tide å fortelle om en litt mer uvanlig ferieform, men også den har vist seg å være perfekt for oss.

Jeg snakker om boligbytte, dvs å feriere i en annen families hjem mens de ferierer i vårt hjem.

I år skal vi ha vår 5. og 6. boligbytteferie. Først 2 uker i delstaten Hessen i Tyskland, så noen dager i Bergen. Vi gleder oss til begge deler, selv om vi ikke gleder oss til forberedelsene. For boligbytte koster lite i penger, men ganske mye i arbeid. Rydding, rengjøring, re senger, finne frem annet gjestene vil trenge og ikke minst skrive (eller oppdatere) hjemmeboken, permen med fyldig informasjon om huset, nærområdet, handlemuligheter, severdigheter, aktiviteter m.m.

Men det er verdt det. For boligbytte er som sagt rimelig, du betaler jo kun for reisen og for mat/drikke o.l. Det eneste som tilkommer er den lille årlige medlemsavgiften til boligbytteforeningen.

Og boligbytte er praktisk. Du har et hjem når du er hjemmefra. Med leker for barna, sykler, kanskje attpåtil gummistøvler. Og vaskemaskin, oppvaskmaskin, TV, videspiller, musikkanlegg og gjerne PC og playstation også.

I tillegg er boligbytte spennende. Fordi du får et helt annet innblikk i stedet og landet hvor du ferierer enn “vanlige” turister får. Selvsagt kan du få med deg de vanlige severdighetene også, men i tillegg får du tips om steder som lokalbefolkningen setter pris på. Og du spiser på deres restauranter, handler i deres butikker, er med barna på deres lekeplasser osv.

Og sist, men ikke minst: Siden planlegging som kjent er halve moroa så er boligbytte morsomt også. Planleggingen begynner nemlig god tid i forveien, vanligvis mellom et halvt og ett år før selve ferien. Man surfer rundt på nettsidene og leser de andre medlemmenes annonser for å finne ut hva som frister. Eller kanskje man plutselig får et tilbud om boligbytte fra et helt annet sted enn man egentlig hadde tenkt? Uansett er det gøy.

 Skummelt, sier du? Nei, det synes jeg ikke. Det er kun medlemmer som kan se kontaktinformasjonen og hele systemet er basert på tillit og ikke minst gjensidighet. Gjør for andre det du vil de skal gjøre for deg, ikke sant?

Så enkelt er det.

Vanlig ferie

Sydenferie med full pakke, dvs charterreise, ferieanlegg fullt av skandinavere, bamseklubb og souvvenirbutikker, det har aldri vært noe for meg. Før.

Kall meg gjerne snobb, men det ble både for “vanlig” og nesten litt meningsløst. Fordi at for meg har noe av vitsen med utenlandsreiser vært å oppleve ting på egenhånd og få en smakebit av lokal kultur, av det autentiske og genuine.

Men nå har jeg skiftet mening. For nå har vi også vært på sydenferie. En vaskeekte sydenferie med alle ingredienser som jeg nevnte ovenfor, og flere til. Og det var en helt vidunderlig ferie, med hvile for kropp og sjel. Så vi noe av  landet? Nei da. Ble det noen kulturopplevelser? Slett ikke. Var vi utenfor turistområdet? Ikke i det hele tatt.

Men herlig var det likefullt. God mat,  flotte omgivelser, fin leilighet, tid til hverandre, aktiviteter for barna og avslapning i fleng. Jeg rakk å lese tre bøker mens vi var der!

Så jeg har gått fra å sende inn bestillingen lett skamrødmende til åpent å forkynne at vi planlegger en lignende ferie neste år.

Neida, vi skal da reise på annen måte fortsatt, se land, treffe folk, få med oss kultur og nye opplevelser. Men det ene utelukker ikke det andre. Og akkurat nå så er den “vanlige” sydenferien perfekt for oss.

Etterlyst

Jeg er visst etterlyst. Bloggen min, altså. Det er så hyggelig at andre merker at jeg ikke gir lyd fra meg at jeg ble inspirert til å blogge igjen.

Så derfor tar jeg opp igjen tråden og skribler ned noen små snutter. I tilfelle noen faktisk leser dem.

Mine påsketradisjoner

Avil har tagget meg, hun vil at jeg skal skrive om mine egne påsketradisjoner. Ikke påsketradisjoner for familien, men for meg selv.

Det er en fin oppgave, for jeg har faktisk slike tradisjoner. I tillegg til familietradisjonen som går ut på å tilbringe helligdagene med familien hos svigers i Hedmark, med mye kos, avslapning, skiturer, slalåm og påskeskirenn for barna.

Mine egne tradisjoner kommer altså i tillegg til dette. Den ene tradisjonen består i at jeg er hjemme alene arbeidsdagene i påskeuken, mens familien allerede har begynt påskeferien. Det er deilig med litt tid for seg selv. Disse dagene bruker jeg på å jobbe, slappe av og møte venner, gjerne hver kveld. Også denne påsken. Kino med bestevenninnen på søndag, bytur med bestevennen på mandag og treff med fem venner jeg kjenner fra nettfora på tirsdag. Og et kort kaffemøte med kusinevenninne på onsdag. Disse dagene gjorde meg godt.

Den andre påsketradisjonen går ut på at jeg går i kirken, vanligvis alene, men i år blir kanskje Eldstejenta med. Jeg foretrekker å gå andre påskedag, da er vi hjemme igjen, så jeg kan gå i St.Olav katolske domkirke, det er vår kirke. Høymessen andre påskedag er alltid på latin, og det er spesielt høytidelig og stemingsfullt.

Påsken pleier å være en fin tid som jeg alltid gleder meg til, og det er fordi den vanligvis blir en perfekt kombinasjon av familiekos, kirkebesøk, friluftsliv, alenetid og vennetreff.

En ny erfaring

På torsdag gikk jeg til legen fordi jeg ble mer og mer tungpustet, så mye at det slet meg ut.

 Jeg har aldri vært alvorlig syk, så jeg forventet beskjed om å ta det med ro litt, og kanskje antibiotika hvis nødvendig. Og jeg var redd for at legen ikke skulle ta meg alvorlig. Han hørte ikke noe da han lyttet på meg, og jeg følte meg ganske dum. Men etter at han hadde tatt prøver og strevd lenge med å måle blodtrykket mitt så han på meg og sa at han måtte legge meg inn på sykehus!

Blodtrykket mitt var skyhøyt og noen av prøvene var i grenseland. Dessuten er jeg arvelig disponert for blodpropp.  Jeg skjønte ikke helt alvoret, så jeg dro tilbake til jobben for å gjøre ferdig noen saker. Men da kastet kollegene mine meg ut og en av dem kjørte meg til sykehuset.

Der tilbragte jeg de neste 6 timene med å vente og innimellom ble det noen undersøkelser, blodprøver og CT-undersøkelse av lungene med kontrastvæske.  Sent på kvelden fikk jeg vite at legen var usikker på tolkingen av bildene, men at det kunne være lungeemboli, dvs to små, perifere blodpropper. Så jeg ble overført til Hematologisk Avdeling for videre undersøkelser. Det var et sjokk. Jeg dro hjemmefra om morgenen for å jobbe og ta en rask legesjekk og havnet på sykehus!

Videre vurderinger og undersøkelser dagen etter konkluderte med at det heldigvis ikke er blodpropp, men at blodtrykket er for høyt og må følges opp og at jeg har betydelig nedsatt lungekapasitet, men har noe effekt av astmamedisin. Men jeg må utredes nærmere ved Lungeavdelingen senere. Så nå, to dager etter, er jeg utskrevet og hjemme igjen. Med en ukes sykemelding, resept på medisiner og henvisning. Og noen erfaringer rikere.

Jeg har aldri vært alvorlig syk, aldri overnattet på sykehus uten i forbindelse med fødsel. Jeg tror denne erfaringen har satt ting litt i perspektiv for meg, at jeg har lært noe og blitt oppmerksom på ting jeg tidligere ikke har tenkt så mye over.

1. Oppussing av nedslitte sykehusavdelinger bør prioriteres. For det første fordi omgivelsene påvirker pasientene og pårørende, ikke minst barn som kommer på besøk, men for det andre også av hygieniske årsaker.

2. De ansatte på norske sykehus gjør en fantastisk jobb, til tross for begrensede ressurser og triste omgivelser.

3. Jeg har også lært mye om meg selv, faktisk. Bla har jeg fått en påminnelse på at jeg er veldig heldig og har mye å være takknemmelig for.  Rundt meg var det folk med alvorlig blodpropp, leukemi, benmargskreft e.l. Mange var der lenge, andre hadde vært der flere ganger før. De var svært syke og svake og trengte hjelp til alt, også de mest intime ting. Jeg klarte meg selv, kunne dusje, bevege meg og er jo stort sett frisk. I tillegg ble jeg bevisst at jeg har mange som er glade i meg og bryr seg om meg. Telefonen ringte i ett sett, tekstmeldinger strømmet inn, foreldrene mine, søsteren min, mannen min og barna kom på besøk og nettvennene mine skrev hilsner til meg. Slikt varmer.

Det var forresten uvant å være pasient, å være den som får pleie og omsorg. Jeg er mor, jeg gir pleie og omsorg! Men nå var det jeg som fikk det. Temperaturmålinger, servering (selv om det var for lite og stort sett vond mat), trilling i seng eller rullestol osv. Jeg likte det egentlig ikke.

I tillegg ser jeg at de har rett, alle de som sier at jeg stresser for mye, at jeg må lære meg å slappe av. Hvordan, det vet jeg ikke ennå, men jeg skal prøve å finne det ut.

Jeg merket også en annen ting ved meg selv. Første kvelden var jeg nedtrykt over å være på sykehus med mulig blopropp, omgitt av gamle og svært syke mennesker og omgitt av “gamle-mennesker-ting” som rullestoler, dostoler, stabler med bleier, nettingtruser, sykehusskjorter og gåstoler. Hva hadde jeg der å gjøre? Jeg holdt meg derfor først for meg selv. Men så la jeg om taktikken. Jeg var jo mye , mye yngre enn dem og mye sprekere, så jeg åpnet dører for dem, smilte og småpratet, hjalp min sengeliggende (og veldig koselige) romkamerat på 87 år osv. Etterhvert gikk det opp for meg at det nesten ble en slags mental overlevelsesstrategi, jeg distansierte meg på den måten fra dem, viste - for meg selv - at jeg ikke var så syk som dem.  Men det var jeg jo heller ikke. Jeg var kun to dager på sykehuset og nå er jeg hjemme. Jeg er, vel… , ikke frisk, men jeg har det likevel bra etter omstendighetene, det kunne vært så mye, mye verre! Og forhåpentligvis finner legene ut hva som feiler meg og jeg blir helt frisk igjen.

Bøker

Jeg har blitt tagget. For første gang. Jeg vet egentlig ikke hva det er en gang, jeg er fortsatt ganske analfabet når det gjelder blogge-terminologi. Men det betyr visst at taggeren (hvis det heter det!), Frydefull, oppfordrer meg til å skrive om et spesielt tema, i dette tilfellet bøker. Bøker er jo en av mine lidenskaper, så jeg følger oppfordringen og svarer på følgende spørsmål:

1) Hvor mange bøker eier du?

Mange! Jeg har aldri talt dem. Ikke alle står fremme i bokhyllen, det er ikke plass, så vi har en bokhylle i kottet, bøker som fortsatt - etter 5 år i dette huset - er pakket ned i esker og noen bokhyller med barnebøker, hvorav noen opprinnelig var mine.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Hm. Tror det var Norwegian Wood av Haruki Murakami.

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg har begynt på tre forskjellige bøker, bla. ovennevnte bok, men den siste jeg leste ut var vel The Mermaid Chair av Sue Monk Kidd.

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Mer enn tre ganger? Da må jeg ty til barnebøker også.

- Lise og Lotte eller omvendt og originalversjonen Das Doppelte Lottchen av Erich Kästner.

- Stolthet og fordom og originalversjonen Pride and Prejudice av Jane Austen.

- Noen av Ina-bøkene av Annik Saxegaard

- En engelsk serie om jenter på en internatskole.

- Skyskraperengeler av Tove Nilsen

5) Oppfordre andre til fylle ut dette i sin blogg

Jeg vet ikke hvordan jeg tagger, så denne står jeg over. Men du som leser dette kan gjerne ta oppfordringen hvis du også er en blogger!

Den Gode Mor

Vi har alle ett eller flere mål som vi strekker oss etter. Noe vi streber etter, noe vi prøver å oppnå. Ett av mine mål, ja, kanskje det viktigste er å være en god mor.

Det er liksom noe litt opphøyd over det, noe Madonna-med-barnet-aktig.  Det fortjener nesten store bokstaver. Den Gode Mor. Det er det jeg vil være, Den Gode Mor for mine barn, slik min mor var det for meg og mine søsken.

Men tidene har forandret seg. Den Gode Mor er ikke nødvendigvis lenger en perfeksjonistisk husmor med brettekanter i skapene, støvfritt hjem og et kjøkken som veksler mellom å dufte grønnsåpe og nybakte boller.

Dagens Gode Mor er nok ofte like perfeksjonistisk, men nå prøver hun å pakke inn en travel arbeidsdag og hente- og bringekabal inn i de samme 24 timene. Men det gjelder jo Den Gode Far også, som i våre dager tar mer eller mindre like mye ansvar for barn og hjem (i hvertfall det første) som Den Gode Mor.

 Men det er ikke sikkert at dagens Gode Mor bruker så mye mindre tid på barna enn før selv om hun jobber. Min svigermor påstår i hvertfall at de ikke brukte mer tid på barna før, for husarbeidet krevde mye og barna var jo ute hele tiden sammen med andre barn. Slike ord er balsam for sjelen for den aspirerende Gode Mor med konstant dårlig samvittighet.

Og heldigvis så hender det jo at man får bekreftet at man er en God Mor likevel, selv om det kan gå ganske lang tid mellom hver bollebaking og selv om hybelkaninene og -krokodillene noen ganger får leve lenger enn planlagt. Ikke akkurat når man er midt i morgenstresset med mas og kjas, eller er utslitt etter jobben og skal håndtere slitne og sultne og sure barn. Langt i fra. Men når man får et henført blikk fra den yngste, ledsaget av ” Mamma, jeg elsker deg!”, når man får en varm knugeklem av den mellomste eller når den eldste sier ” Du er verdens beste mamma!”, ja da er alt slikt glemt. Da vet man at man ikke er så verst likevel.